Kjære lille lilla iPoden. Førtse gang vi møttes, for nesten to år siden, var vi i Panamá, og jeg hadde mistet laderen til store Zune, forgjengeren din, som også var upraktisk stor og ikke på langt nær så lilla som deg. Det tok en stund før jeg bestemte meg for å kjøpe deg. Du kostet jo litt penger, og det hadde jeg ikke så mye av at det gjorde noe. Jeg kjøpte deg på Panafoto, og mitt første glimt av deg var når du kom ned med liten heis fra lageret for å bli med meg hjem. Jeg forelsket ved først øyekast. Når jeg skulle bruke deg for første gang, derimot… Du nektet å fungere uten laderen, så dessverre måtte du tas med tilbake til der du kom fra for å fikses litt på. Heldigvis kom du snart hjem igjen, og siden har du fungert som en drøm. Du har stort sett vært med meg over, og du har alltid hatt noe klokt å si i enhver sitasjon. Mine siste måneder i Panamá, reisen hjem, skoledager, ferier, gode dager og onde dager. Ordene og tonene jeg har funnet i deg har vært i god underholdning og hjelp under lange bussturer eller under trening. Men aller best var du når vi var sammen bare vi to i mørket, og vi koste oss i timesvis med The Cure, Glee-soundtracket eller Brimi&Viken. For du inneholdt alltid så mye. 2383 sanger for å være nøyaktig. Når jeg ville høre Zeppelin eller Adele, Valkyrien Allstars eller Black Eyes Peas var du alltid der for meg. Men nå er det over.. Jeg glemte deg i noen timer en dag, også forsvant du sammen med et par jeans inn i vaskemaskinen. Og i tilfellet dét ikke skulle ta knekken på deg, var du så heldig å få ta en tur i tørketrommelen også. (Ørepluggene lever fremdeles, men de er så hardt skadet at jeg ser meg nødt til å få dem avlivet.) Jeg savner deg så, iPod. Nå når stakkars Toshiba har knekt nakken, og Samsung blir mer og mer susete og treg for hver dag som går, lengter jeg alltid deg, velfungerende som du var. Men aller mest lengter jeg etter soundtracket livet mitt pleide å ha, takket være deg. En hvilken som helst dårlig dag kunne føles bedre med deg. En fantastisk dag ble enda bedre med deg. Turer i byen eller i skogen fikk en helt egen stemning på grunn av deg. Og fikk jeg ikke sove, kunne du holde meg med selskap en stund, til søvnen kom å tok meg. Det vil nok ta sin tid å finne din erstatter. Jeg håper det kommer noen, kanskje på julaften, som kan fylle den rollen du hadde i livet mitt, kanskje en enda mindre iPod, kanskje den også lilla, men ingen kommer noengang til å bli som deg, lille lilla iPoden. Takk for alt.
