I disse vampyrtider..

Nok en gang er det er vampyrdilla verden rundt, og denne gangen benker jenter i alle aldre (og en del gutter, på eget eller andres initiativ..) seg foran kinolerretet for å se vampybryllup, vampyrsex og vampyrbaby. Jeg så den nye Twilightfilmen for to dager siden, og skal ikke si mer om den enn at den overgikk mine forventninger ihvertfall. Så var ikke mine forventninger all verdens heller da, men likevel.. Jeg tenkte heller jeg skulle skrive et innlegg om de vampyrene jeg har stiftet bekjentskap med, så langt i mitt litterære liv.

Dracula fra 1931. Denne skal jeg se!

I Dracula av Bram Stoker, som jeg leste i høst, blir man kjent med det vi kanskje tenker på som en “ekte vampyr”. Han sover i en kiste, gjør seg om til en flaggermus, drikker blodet til unge, pene damer og lever uendelig. Dracula bor sammen med flere damer han har drukket av og som etter sin død blir vampyrer. Disse vampyrene er ikke i det hele tatt fremstilt som mennesker, men som monstre i menneksekropper. De er superskumle, og treffer man på en bør man helst drepe den. Det kan man gjøre ved å kutte av den hode og dolke den i hjerte. Gjerne fyll munnen med hvitløk. Dette en den type vampyr jeg alltid har sett for meg. Skummel og farlig som et helvete.

I bokserien House of Night av P.C Cast & Kristin Cast møter vi en he(ee)lt annen type vampyrer. Vampyrer og menneksere lever side om side uten større problemer, i vår egen verden som vi kjenner den. Ungdom som blir “merket” blir fledglings (ynglinger på norsk) og sent til et House of Night som er en egen skole for dem. Hvis de overlever forvandlingen blir de til slutt vampyrer. Disse vampyrene spiser vanlig mat, men liker å drikke litt blod av og til. De er stort sett som mennekser, bortsett fra en blå måne tattovert på pannen, noen har spesielle evner og lever veldig mye lengre enn oss mennesker. Det introduseres etterhvert røde fledglings og vampyrer også, med røde måner, større blodtørst og som tåler sola dårlig. Vampyrene har sin egen religion, og tilber Nyx. Intressant del av historien. Jeg liker godt disse vampyrene, og siden de er så menneskelige er det lett å kjenne seg igjen i de ulike karakterene. Min favoritt er for tiden Stevie Rae, bestevenninnen til hovedpersonen Zoey Redbird. Ikke så typiske vampyrer altså, men en fin versjon og underholdene bøker.

Meyers svar på vampyrer, her representert ved the Cullens.

Sist men ikke minst, Twilight av Stephenie Meyer. Jeg liker egentlig veldig godt vampyrene i Twilight. De er på en måte som de tradisjonelle vampyrene, udødelige og bloddrikkene. At de ikke kan være ute i dagslys er bare en myte, men de glitrer i sollys. De er utrolig raske og sterke, og noen har spesielle evner, som å lese tanker eller se fremtiden. Cullen-familien er “veggisvampyrer” og drikker bare dyreblod, selv om dette ikke er på langt nær så godt som the real deal. Man blir kjent med vampyrer som ikke har tatt dette valget også, og de er langt mindre mennekselige og en god del skumlere. I The short second life of Bree Tanner er det disse man ser mest til. Twilight-vampyrene får mye kritikk for å være “feil” vampyrer, men det synes jeg egentlig ikke er en grunn til å ikke like serien. Det er bra med litt mangfold synes nå jeg, og skal jeg utsette noe på Twiligt-sagaen er det mye annet å ta tak i. Vampyrene skal få være i fred.

I bokhylla står Dead until dark av Charlaine Harris og venter, og det er bare en av mange andre vampyrbøker/serier jeg har lyst til å lese. Vampyrer er gøy!

Noen som har noe bra vampyrtips til meg? 

Solitaire

Når man er helt alene kan man synge høyt etter klokka elleve, danse på kjøkkenet, sove til man vokner av seg selv isteden for av bikkja og lese Catching Fire uforstyrret en time eller fem. Man kan høre på akkuratt den musikken man vil så høyt man vil, bestemme over TVen og spise chilinøttene sine i fred.

Super duper excited! 23.mars, det er så leeenge å vente. 

Jeg har en hel helg for meg selv.  Bare meg. Har ikke vært så alene siden jeg flyttet hjem igjen. Det er så herlig. Jeg elsker alenetid. Ingen jobbing hele helgen, men noen timer eksamensforberedelser må nok til. Har planer om å se Breaking Dawn part 1 på søndag, men ellers enn det har jeg ingen planer. Å det er rett og slett Digg. Med stor D.

God helg!

De Fire og Han Som Gjør Galt Verre

De Fire og Han Som Gjør Galt Verre er en serie på tre bøker skrevet av Hans Frederik Follestad. Jeg har bare lest Begynnelsen, og jeg tror det holder med det. Boken har fått mye skryt, men for meg ble boka til slutt en sånn jeg bare slet meg igjennom for å “bli ferdig med det”.

Bøkene handler om ilderen Hutte, pandaen Bambo, elgen Salt og vaskebjørnen Pepper som bor i byen Pelsheim i Norge. Livet deres blir brått snudd på hodet i det de blir hentet med til Nepal og Himmeltempelet, hvor de skal kjempe på lysets tide mot mørket. Vi blir også kjent med Line og Kit Soltvedt, en gal dame som vil drepe Hutte på grunn av materielle skader, og hennes alkoholiserte mann, og inspektør Molling, som reiser til Nepal for å oppklare hva som skjedde den dagen De Fire forsvant og Pelsheim sentrum ble utsatt for kraftige ødeleggelser. Og selvfølgelig skilpadden Jesper Schtadig, Han Som Gjør Galt Verre.

Det er mye i denne verdenen jeg liker, jeg liker dromene og reisesirkler og mørkebokser og mørket mot lyset. Boken er også morsom til tider. Så hvorfor elsker jeg den ikke? Det høres jo ut som en god bok, gjør det ikke?

Mitt problem med denne boken var rett og slett at jeg overhode ikke ble engasjert. Historien var spennende til tider, men den første halvdelen leste jeg i vente på at spenningen skulle ta seg opp, og den siste leste jeg for å kunne begynne på en annen bok med god samvittighet. Karakterene hadde veldig lite dybde, og bortsett fra å være veldig dum eller veldig hissig, så har ikke karakterene egenart. Det er et par uker siden jeg fullførte denne, og jeg måtte google karakterene for å være sikker på hvem som var hvem. En bok jeg hadde trodd jeg ville like. “Nivået ligger over Harry Potter og Ringenes Herre” sier Torbjørn Grimstad på omslaget. Dessverre fenget den meg mindre enn geografiboken min og Se og Hør tilsammen.

Hurra for Varmelager fem

Se hva jeg har fått i posten i dag!!!
“Tores forundringspakke fra 2001, den merkverdige og morsomme collageboken Varmelager Fem.” (torerenberg.no hvor boka fremdeles er til salgs) Denne dumpet ned i postkassa mi i dag. Den er signert av forfatteren og i tillegg fikk jeg med masse flotte ting jeg ikke visste jeg skulle få, som signert “Dette er mitt bokmerke”-bokmerke(hihi). Og Kompani Orheim fyrstikker! Fyrstikker!! Og 70% kakao Ine-skjokolade. Og buttons. Åh. Bare åh. Tore Renberg er fantastisk da.

Jeg vet egentlig ikke så mye om Varmelager fem, men det er en bok med masse bilder utklipp og fine ord. Jeg har bladd litt i den og gleder gleder gleder meg til å sette meg ned og lese hele boken og bare kose meg i noen timer. Gleder meg.

Tore Renberg og Kompani Orheim-postkort og Varmelager fem gjorde dagen min såå bra. Nå er jeg så glad at jeg må høre på The Beatles.

10 ting som gjør høsten fin

…selv om det som skulle være en “frihøst” ble til tre jobber og sju eksamner.

(bildene er linket til sitt opphav)

• Sterk kakao i kombinasjon med tøfler og en god bok
• The Cure-favoritter som blir spilt på jobb akkuratt når man trenger det mest
• Ta på hæler og rød leppestift på en torsdag
• Drikke te og se på Big Bang Theory hver kveld med mamman sin
• Å elske boken man leser som spanskpensum
• Få svar på bestilling hos torerenberg.no signert Med vennlig hilsen fra V5 og Tore og Lotte og Jarle og Helge og Sara. Hihi <3
• Glede seg til neste episode av Glee
• Ta frem igjen ullgensere og skjerf og luer og votter som man ikke har sett på lenge
• Rusle i gågater og huske på ting man får lyst på fordi det snart nærmer seg bursdag og jul
• Å drømme seg bort til Paris, London eller Roma.. Eller Buenos Aires, som jeg flytter til om tre måneder

Nytt i bokhyllene

Jeg kan innrømme at nyttårsforsettet om å kjøpe mindre bøker mildt sagt har gått dårlig…

The Hunger Games av Suzanne Collins er en serie jeg enda ikke har hørt et vondt ord om. ALT jeg har hørt eller lest om den serien er bra. I tillegg så høres den veldig spennende og interesant ut, og jeg har ønsket meg den i over et år, så at jeg kjøpte hele serien hos cdon.com for bare 148 kr er jeg rimlig fornøyd med. Jeg gleder meg virkelig til å lese den når jeg endelig blir ferdig med alt eksamens-kjas og mas. Den bør være bra, for jeg har skyhøye forventninger!

The Death of Bunny Munro av Nick Cave fant jeg på et salg hos Libris, hvor jeg tilfeldigvis hadde et gavekort med en liten sum igjen. Jeg har ikke lest noe av Nick Cave før, men jeg har jo likevel et forhold til ham igjennom Nick Cave and the Bad Seeds, som jeg har hørt litt på igjennom tidene. Boka så veldig spennende ut, og jeg ble som vanlig påvirket av alle de overstrømmende positive uttalelsene de samler på første siden i engelske pocketbøker.

Menneskefluene av Hans Olav Lahlum er nok en bok jeg vanligvis verken ville kjøpt eller lest hvis ikke det var for at jeg tilfeldigvis endte opp på en liten Hans Olav Lahlum-event på søndag, hvor han blant annet pratet om denne, den første av to krimbøker han har gitt ut. For det første var det morsomt og intressant å høre på det han hadde og si, han var veldig flink til å snakke for seg, synes jeg. Bedre enn jeg har fått intrykk av igjennom TV, for eksempel. Han hadde også mye humor, og latteren satt løst i lokalet. Menneskefluene er en historisk krim uten mye blod og gørr, som han (og mange andre, også jeg til en viss grad) synes det er for mye av i mange nye krimromaner. Også en av bokens “etterforsker”, en jente i rullestol, gjorde meg nysgjerrig på denne boken. Jeg endte opp med å kjøpe den første, og selvfølgelig få den signert(Signaturen kom i tre farger!! hihi)

Kjøpt noe påfyll til bokhyllene i det siste? 

Hvil i fred, lille lilla iPoden

Kjære lille lilla iPoden. Førtse gang vi møttes, for nesten to år siden, var vi i Panamá, og jeg hadde mistet laderen til store Zune, forgjengeren din, som også var upraktisk stor og ikke på langt nær så lilla som deg. Det tok en stund før jeg bestemte meg for å kjøpe deg. Du kostet jo litt penger, og det hadde jeg ikke så mye av at det gjorde noe. Jeg kjøpte deg på Panafoto, og mitt første glimt av deg var når du kom ned med liten heis fra lageret for å bli med meg hjem. Jeg forelsket ved først øyekast. Når jeg skulle bruke deg for første gang, derimot… Du nektet å fungere uten laderen, så dessverre måtte du tas med tilbake til der du kom fra for å fikses litt på. Heldigvis kom du snart hjem igjen, og siden har du fungert som en drøm. Du har stort sett vært med meg over, og du har alltid hatt noe klokt å si i enhver sitasjon. Mine siste måneder i Panamá, reisen hjem, skoledager, ferier, gode dager og onde dager. Ordene og tonene jeg har funnet i deg har vært i god underholdning og hjelp under lange bussturer eller under trening. Men aller best var du når vi var sammen bare vi to i mørket, og vi koste oss i timesvis med The Cure, Glee-soundtracket eller Brimi&Viken. For du inneholdt alltid så mye. 2383 sanger for å være nøyaktig. Når jeg ville høre Zeppelin eller Adele, Valkyrien Allstars eller Black Eyes Peas var du alltid der for meg. Men nå er det over.. Jeg glemte deg i noen timer en dag, også forsvant du sammen med et par jeans inn i vaskemaskinen. Og i tilfellet dét ikke skulle ta knekken på deg, var du så heldig å få ta en tur i tørketrommelen også. (Ørepluggene lever fremdeles, men de er så hardt skadet at jeg ser meg nødt til å få dem avlivet.) Jeg savner deg så, iPod. Nå når stakkars Toshiba har knekt nakken, og Samsung blir mer og mer susete og treg for hver dag som går, lengter jeg alltid deg, velfungerende som du var. Men aller mest lengter jeg etter soundtracket livet mitt pleide å ha, takket være deg. En hvilken som helst dårlig dag kunne føles bedre  med deg. En fantastisk dag ble enda bedre med deg. Turer i byen eller i skogen fikk en helt egen stemning på grunn av deg. Og fikk jeg ikke sove, kunne du holde meg med selskap en stund, til søvnen kom å tok meg. Det vil nok ta sin tid å finne din erstatter. Jeg håper det kommer noen, kanskje på julaften, som kan fylle den rollen du hadde i livet mitt, kanskje en enda mindre iPod, kanskje den også lilla, men ingen kommer noengang til å bli som deg, lille lilla iPoden. Takk for alt.

Goin’ Back to Hogwarts

Det er lenge siden jeg hørte om A Very Potter Musical nevnt i en vlog av Alex Day, og hvorfor det har tatt meg over et år å endelig se den kan jeg ikke skjønne. Når jeg endelig tok meg tid til å se den første videoen, så klarte jeg ikke stoppe før jeg hadde sett hele musikalen. Og dagen etterpå begynte jeg på A Very Potter Sequel, oppfølgeren de har laget. Nå ryktes det en tredje musikal, og jeg venter i spenning.

AVPM og AVPS er parodier på Harry Potter, både bøker og filmer(ikke alle filmene var laget når musikalene ble skrevet), og er ikke i det hele tatt slik vi er vandt med å høre fortellingen. AVPM utgjør andre året på Hogwarts, med innholder også Quirell, The Triwizard Tournament, Voldemorts “comeback” og Voldemorts død. Begge musikalene er egentlig bare en herlig blanding satt sammen av forskjellige elementer og hendelser fra HP-bøkene, satt sammen på en helt ny og vittig måte. Den tar også opp noen spørsmål jeg faktisk har lurt på før, f.eks; hvordan er det egentlig for Quirell og Voldermort å leve sammen, et helt år på samme kropp? og, hva synes egentlig Lupin om å være Jacob Potters andre venn? I tillegg til alt dette er det flotte musikalnumre, Darren Chris i hovedrollen, Voldemort med fantastiske abs, Harry Potter-BOK referanser (altså til ting som ikke er filmatisert) og fantastisk humor! Vel verdt en høstkveld.

På vegne av venner

“På vegne av venner” er et essay skrevet av Kristopher Schau. På drøyt 90 sider skriver Schau om en rekke kommunale begravelser han deltok på de fire første månedene i 2009. Jeg brukte en kveld på denne lille boken, og jeg liker Kristopher Schau enda bedre enn før.

Kristopher Schau deltar i den første begravelser 30.desember 2008, og det er Solveigs begravelse. Schau skriver først om hvordan har går ute i kulda, og leter etter en notisbok på en bokhandel. Om hva han tenker før han kommer til stedet, og hvem han møter der. Han skriver så enkelt og fint om det som blir sagt, og det han selv tenker å føler rundt det som skjer. I løpet av de fire månedene han holder på meg prosjektet får vi være med på mange forskjellige begravelser. Noen ganger kommer det etterlatte, og da deltar ikke Schau allikevel. Min favoritt er nok Elsa. “Presten er av samme oppfatning som meg. Elsa må ha vært helt rå. Vi klinker til og sier ting som at i dag har vi hyllet livet, mer en vi har markert døden.” 

Prosjektet blir avsluttet idet Schau merker at han blir sint under en begravelse. En av tingene han misliker er fokuset på gud, kontra personen som gravlegges. En tanke jeg ihvertfall kan kjenne meg igjen i.  Schau skriver personlig og ekte om dårlig samvittighet og feil tanker, kalde vinterdager, sine egne feil og tommhet. En tomhet jeg også føler når jeg tenker på dem som blir gravlagt uten venner eller familie. Alene.

Nye bøker!

Nye bøker gleder alltid mitt (drømme)hjerte!

I dag kom disse to bøkene til meg! Jeg har kjøpt dem for en slikk og ingenting av en annen bruker på bokelskere.no, som skulle bli kvitt noen bøker. Jeg klarer nemlig ikke motstå billige bøker..

Cecilia Samartin er en forfatter jeg egentlig ikke har bestemt meg for om jeg liker eller ikke. Jeg leste Señor Peregrino for halvannet år siden, og likte den sånn passe.. Eller for å være helt presis, jeg synes delen om Señor Peregrino var facinerende, men jeg synes Jamilet var kjedelig og sutrete. Allikevel har jeg hatt veldig lyst til å gi Samartin en ny sjangse med Drømmehjerte, for den har jeg hørt så mye bra om. Salvadoreña vet jeg egentlig ikke så mye om. Bøkene handler jo uansett om Latin-Amerika og latinaer, og er det noe jeg er svak for så er det nok dét.

Estoy zumbando!

Hurra! I dag har jeg  fått Zumba. Etter fem dager med venting kunne jeg endelig hente pakken! Dette er meg –> :D

Jeg regner med de aller fleste vet hva Zumba er nå for tiden, siden de fleste treningssentre tilbyr Zumba eller et annet latinoinspirert treningsprogram. I vår danset vi Zumba i gymtimene på skolen, og hybel-roommaten min og jeg trente sammen på et bittelite rom. Hvis du ikke har hørt om Zumba er veldig ung eller veldig gammel eller veldig lat.

Sånn var det ikke første gangen jeg prøvde Zumba, når jeg bodde i Zumba-land så og si, og treningsinstruktøren hadde med seg en Zumba DVD, mens hun gikk rundt å rettet på oss. Som én av to ikke-latinaer (hvorav en faktisk var danser.. IKKE meg) i salen var jeg selvfølgelig den med aller mest forbedringspotensiale (les: ekstremt dårlig). Jeg dreit meg ut foran et titalls skikkelig latinadamer og en danser i 35 varmegrader, men jeg hadde det utrolig gøy. Og etterhvert ble jeg litt flinkere også (håper jeg), ettersom jeg ikke bare danset Zumba, men jeg lærte meg litt salsa og merengue når jeg var på fest, og danset til reggaeton med et fantastisk dansecrew. Når jeg kom hjem til Norge var Zumba blitt en hit her også, noe som passet meg perfekt!

Når jeg finalmente (se! jeg er så glad at jeg vil skrive litt spansk) fikk hentet Zumba-pakken min i dag var jeg så ivrig etter å komme igang at jeg tok en “Sculpt and Tone”-økt enda jeg akkuratt hadde kommet hjem fra trening.

Me encanta Zumba!

Procrastination

Jeg har gått i flere uker og tenkt at jeg ikke har noen ting å gjøre. At jeg har så mye tid, og så få oppgaver at et par timer ekstra søvn, tre sesonger med Friends og timeslange internettøkter uten særlig produktivitet ikke er noe problem. Selv om jeg hele tiden har visst det, at skolebøkene mine ligger å venter på meg, og at eksamnene også ligger der fremme, i overskuelig fremtid. I morgen er det oktober. Og så kommer november, og da har jeg eksamen.

Selv i dag, når jeg faktisk har gått rundt å tenkt at shit det nærmer seg, så har jeg utsatt og utsatt. Lese igjennom to hele aviser, drikke té, scrolle gjennom nye facebookoppdateringer, diskutere bøker på nett, skjekke mail, spore pakken som er på vei til meg. Listen over dagens uproduktivitet er lang. Når jeg endelig kom igang fikk jeg heldigvis gjort litt, men så måtte jeg bare på trening, så var det middag, vasking, og nå, når jeg kunne brukt noen timer til på noe jeg er nødt til å få gjort, ender jeg opp her, for å skrive om elendigheta.

Procrastination is a bitch.

Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad

En av tingene jeg tenkte jeg skulle skrive om når jeg lagde denne bloggen var bøker. Hvis man ser på linkene mine er sikkert halvparten blogger som skriver mye eller utelukkende om bøker, så needless to say, jeg er glad i bokblogging. Jeg leser mye bøker selv også, så det er naturlig for meg å ville skrive om det på bloggen. Men, så er det visst ikke bare bare å begynne. Jeg har liksom ikke vært sikker på hvor jeg skulle begynne. De siste dagene har jeg tenkt mye på en bok jeg leste i fjor, etter jeg leste et intervju med forfatteren på en annen blogg. Så da har jeg kanskje funnet et sted å begynne allikevel. 

Jeg lånte Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? på skolebiblioteket i fjor høst fordi bokelskere nærmest florerte med gode terningkast og fine sitater fra boka. Jeg hadde overhodet ingen anelse om hva den handlet om, eller hvem Buzz Aldrin var, og tok med meg den 632 sider lange boken hjem uten noen formening om hva jeg skulle lese. I begynnelsen kom jeg liksom ikke helt inn i det. Så ble boken plutselig så bra så bra og trist og søt og fin.

Boken handler om Mattias, en 30 år gammel norsk mann, som er veldig opptatt av å være en nummer to. Som Buzz Aldrin, mann nummer to på månen. Ikke stikke seg frem, men gjøre sin del for samfunnet uten noe oppmerksomhet. Når boken begynner mister Mattias både jobben og kjæresten han har hatt siden ungdomstiden. For en som er så opptatt av å være én i mengden, blir plutselig Mattias usikker på sin egen identiet, og livet blir vanskeligere. Mattias drar til Færøyene som lydmann for bandet til en venn, men ender opp på en ombygd fabrikk utenfor Torshavn, sammen med andre som også har litt problemer med livet.

“Det krever enorm viljestyrke, flaks og dyktighet for å bli først.
Men det krever et gigantisk hjerte å være nummer to”

Dette er den type bok som fanger deg og gir deg vondt i magen, tårer i øynene eller et smil om munnen. Selv om Mattias ikke er en karakter jeg kan kjenne meg igjen i, føler jeg absolutt med ham og blir etterhvert glad i ham. Færøyene står levende for meg mens jeg leser og gjengen på fabrikken blir mine venner. Jeg elsker måten Harstad bruker språket, både de lange beskrivende delene og dialogene.

Nå er det snart et år siden jeg leste ut denne boken, men Mattias og de andre er absolutt ikke glemt. Det er ikke mange bøker jeg kan si at jeg savner, men denne er en av dem. Jeg savner Mattias, Færøyene, fabrikken og historien. Jeg savner å være i boka, rett og slett. Jeg har lyst til å lese denne boken igjen om kanskje et år eller to. For dere som ikke har lest den, så anbefaler jeg å løpe på biblioteket eller bokhandelen å ta den med dere hjem med en gang.

I’m a Gleek

Etter mange måneder uten nye episoder var sesongpremieren av Glee et høydepunkt for dagen. En fantastisk blanding av high school, musikalnumre, humor, romantikk, popmusikk og litt alvor gjør Glee til en favorittserie for meg. Jeg har savnet Rachels fantastisk sangstemme, Brittanys hysteriske kommentarer, hele Kurts søte vesen, Emmas bakteriefobi og Mr Shues ukentlige leksjoner. Jeg har savnet fantastiske coverlåter og jeg har savnet gode tributeepisoder. Jeg har til og med savnet “Sues corner” og cheeriosgjengen. Jeg har savnet Glee. Sesong nummer to var full av høydepunkt, og jeg håper at sesong tre også lever opp til forventningene. Så langt ser det lyst ut.

Hvilemodus

Livet er liksom ikke så mye for tiden. Sover til jeg er uthvilt. Også sover jeg et par timer til.  Spiser brødskive med leverpostei, drikker te og leser avisen. Går med rød morgenkåpe så lenge jeg kan. Tar en tur med hunden. Øver Debussy på piano fordi det er så fint, selv om det er for vanskelig. Åpner en bok eller to, leser noen sider. Tusler rundt i huset uten noe å gjøre, selv om jeg strengt tatt kunne ordnet opp litt. Sånn er stort sett alle dager, utenom de dagene jeg heldigvis har muligheten til å tjene litt penger.

Jeg er livredd for å bli en som går å venter på at livet skal begynne. Jeg vet jeg har gjort det før, og følelsen kommer snikende tilbake nå. Det mest spennende som har skjedd den siste uken er at jeg klarte å skade meg når jeg lagde pastasaus. Ukens mest begivenhetsrike dag var jeg hadde hele to ærend utenfor husets fire vegger. Livet er liksom ikke så mye for tiden. Og det står ganske stille.

Derfor er jeg så glad for at jeg i dag har gjordt noe som kommer til å endre livet mitt. Jeg har bestemt meg for å gjøre noe jeg både gleder og gruer meg til. Jeg har bestemt meg for å studere noe jeg egentlig ikke vet noe særlig om. Og i en helt annen verdensdel. Så dagene de neste månedene blir nok like stille og kjedelige som de har vært den siste tiden, men jeg vet ihvertfall at når denne perioden er slutt, så kommer noe spennende og nytt. Noe jeg virkelig har lyst til. Noe som jeg ganske sikkert ikke kunne ha gjort hvis jeg ikke hadde hatt sånne dager som jeg har nå. Så er de vel ikke så ille likevel da.