1. Ingvar Ambjørnsen (15 bøker)
2. Lemony Snicket (13 bøker)
3. Erlend Loe (11 bøker)
4. P.C & Kristin Cast (9 bøker)
5. Astrid Lindgren (8 bøker)
6. J.K. Rowling (8 bøker)
7. Roald Dahl (7 bøker)
8. Jaqueline Wilson (7 bøker)
9. C.S Lewis (7 bøker)
10. Tore Renberg (5 bøker)

Også kan jeg vel bare like så greit innrømme at både Helene Uri og Stephenie Meyer kunne stått som nr. 10 der.. Jeg valgte Renberg fordi bøkene hans har jeg lest flere ganger(hvis jeg hadde telt antall ganger jeg har lest bøkene på de andre forfatterne ville nok forresten Rowling og Snicket havnet helt øverst, et godt stykke unna Ambjørnsen).

Lista er har mange barnefavoritter, som Astrid Lindgren, Roald Dahl og C. S Lewis. Også en tidlig ungdomsfavoritt, Jaqueline Wilson. Litt overrasket over at Ambjørnsen tok topplassen, men det har sin logiske forklaring i at jeg har lest bøker av han både for barn, ungdom og voksne. Cast&Cast er nok de jeg helst skulle ha hatt vekk fra listen, siden det er litt sånn guilty pleasure- lesning. Ellers var ikke listen så oppsiktsvekkende som man kanskje skulle tro.

En nytt, lite lesemål for 2012 får nok bli å lese mer av de forfatterne jeg liker her og nå. Jeg vil ha yndlingsforfattere på samme måte som jeg hadde på barneskolen, slik at jeg systematisk leste meg gjennom alle bøkene jeg fant, uten å tenke på andre forfattere.

Norge er et litt komisk land. Vi tar sånn på vei for ting. Vi blir tomme for smør, vi kaller det smørkrise. En litt klønete kommentar om hudfarge fra en glad Spellemannprisvinner, og vi har en rasismeskandale. Jeg er av typen som bli flau på andres vegne inntil det smertefulle, og belive you me, i går var det nesten uutholdelig. Også kommer Tshawe og slenger rundt seg med begreper som “fittehøl” og Kaizersgitaristen blir til pubidiot og heller øl i hodet på Norges nye riksrasist. Twitter, facebook, bloggosfæren og mediene tar parti med det ene og det andre og blåser opp saken så til de grader. Furore!

Jeg tror ikke utsagnet til Blokkhus var vondt ment, og jeg tror ikke heller Madcon tok det så ille opp. Det var bare en utrolig dårlig og dum spøk som publikum ikke likte, og Tshawe ble filmet etter at media, som mest sannsynlig ville ha en litt spenstig reaksjon, fortalte ham hva som hadde skjedd. Og Kaizersgitaristen er vel bare litt idiot. Det går an det selv om man spiller i et kult band. Det som skremmer meg med denne saken er alle fordommer og skremmende holdninger som kommer frem blant annet på facebook. Jeg har for eksempel lest i et kommentarfelt der man synes synd på Plumbo og snakker om Madcons tidligere bleikfisspøk mot Senkveldgutta, at “det er det jeg sier, det er ikke nordmenn som er rasister, det er de mørke”. Denne typen utsagn viser jo bare ignorase av første klassse.For det første, kan man ikke være nordmann om man ikke er hvit? For for det andre, i en diskusjon som i utgangspunktet dreier seg om rasisme, brukes hudfargen for å skille befolkningen. Mellom dem som er rasister og dem som ikke er det. Det som burde være skille mellom rasister og ikke-rasister, er vel strengt tatt om man ytrer rasistiske meninger eller forskjellsbehandler på bakgrunn av hudfarge eller etnisitet, eller ikke?

Illustrasjonsbilde av Mokkabønner. Forøvrig et utrolig smakfullt produkt innenfor mørk sjokolade-segmentet fra Nidar som etter min mening er undervurdert. Samme hvor mye jeg elsker Bård og Harald er jeg ikke enig i mokkabønneskjetsjen.

Vi har fortsatt utfordringer her i landet når det gjelder likestilling. Ikke bare når det gjelder rasisme, men også religion, etnisk bakgrunn, kjønn osv. Forrige uke kom FAFO-rapporten som viste at det er 25% vanskeligere å bli innkalt til jobbintervju dersom man har et utenlandsk navn. I fjor flyttet en mørkhudet lærer på skolen min tilbake til England fordi noen lagde apelyder når hun gikk forbi gjentatte ganger. Dette er eksempler på reelle problemer som jeg er redd drukner i “Spellemannskandalen”, som strengt tatt ikke var stort mer enn en veldig klønete, teit og flau spøk.

Til slutt vil jeg anbefale alle å høre litt på og glede seg over de artistene som fikk priser i går. Mine gratulasjoner går først og fremst til godeste herr Bernhoft. Ein framifrå spelmann, for å si det med nynorsk. Her er en fin sang med Årets Spellemann, fra en konsert da vi nordmenn i alle farger og fasonger sto sammen og var på vårt fineste.

For meg er twitter som en fest der alle liksom er et hakk kulere enn meg. Jeg blir bare hun litt teite jenta som står i en krok og drikker billig hvitvin mens de kule kidsa drikker fancy drikke jeg ikke vet navnet på. De andre kjenner liksom til sjargongen, det er god stemning og godt humør, og jeg står litt utenfor mengden og ler med. Men er likevel sikker på at om jeg åpner munnen blir det stille som i grava og om twitter hadde vært en fest på Sims så ville den føyet seg i rekken av minner med fargen rød. Nå har jeg faktisk stått så lenge i kroken min at hadde det vært en vanlig fest ville den for lengst vært over, men det er det jo ikke, for internet tar aldri kvelden. Det bare varer og varer, mens presset øker tilsvarende. Vi har faktisk kommet til det punktet at jeg står med litt åpen munn nesten på nippet til å si noe, men så kommer alle disse andre og overdøver tankene mine helt også blir jeg bare stående der som en fastlåst Sim.

Konklusjonen er: Twitter trenger en slags fadderordning. Jeg tar hvem som helst bare det ikke er en av de harry folka som står ute og røyker mens de snakker om hvor høyt de elsker den nye kjæresten sin eller om hvor sinte de er for at festen skifta design, som om de var på festen tilsvarende et annet nettsted.. Og at jeg muligens er en overtenker, en smule teit og har spilt for mye Sims den siste tiden.

Noen gode twittertips?

Om jeg skal trekke ut to spesielt positive leseropplevelser dette året (blant de bøkene jeg ikke hadde lest fra før av), så må det bli Jellicoe Road av Melina Marchetta og The Hunger Games-serien av Suzanne Collins. Jellicoe Road tok litt tid å komme igang med, men jeg lå i hostelsengen i Dublin og ville heller lese enn å drikke Guinness med klassen, så bra var den. Boka handler om Taylor som ble forlatt av moren sin da hun var 11 år gammel, og nå som 17åring går på internatskole på Jellicoe Road. I “krigen” mellom internatskolen, kadettene og byungdommene blir Taylor i år utpekt som leder. Boka handler også om en tragisk hendelse som fant sted på Jellicoe Road for lenge siden, og disse to historiene er knyttet sammen på beste måte.

The Hunger Games tok meg med storm. Allerede etter første kapittel var jeg fanget, og første boken ble lest ferdig etter en dag. De andre to fulgte like etter. Den første boken går i korte trekk ut på at 24 ungdommer blir valgt ut til å være med på et “spill”, der det er om å gjøre å drepe de andre deltakerne. Vi følger hovedpersonen Katniss Everdeen fra District 12, et av tolv distrikt som utgjør Nord-Amerika i tillegg til Capitol, som sitter med makta. En bok som i tillegg til å være veldig spennende, også har en del aspekter som kan få en til å tenke over ting. I mars kommer den første filmen, og jeg gleder meg veldig!

For 2012 har jeg ikke tenkt å sette meg altfor mange lesemål, men tre stykker skal jeg da komme opp med. For det første vil jeg klare å lese 70 bøker. Jeg skal studere spansk og latinamerikansk litteatur denne våren, så det blir nok en del lesing i skolen, også skal jeg være en del i Panamá, og kombinasjonen strand og bok er ikke feil. Jeg skal lese flere klassiskere, ihvertfall et par. Jeg skryter ofte på meg å lese mye forskjellig, så da bør man kanskje leve opp til det.  Til slutt har jeg bestemt meg for fem titler fra skal-lese-lista mi som jeg skal få til i løpet av året. Det ble En dåre fri av Beate Grimsrud, Forrådt av Amalie Skram, La den rette komme inn av John Ajvide Lindqvist, Anna Karenina av Lev Tolstoj og The Eye of the World av Robert Jordan. Klarer jeg dette blir det stjerne i boka(bloggen?). Og gyldig grunn til å belønne seg selv med bøker!

Året 2011 ble for min del både påbegnyt og avsluttet i sinne.. Nyttårsaften er nok ikke helt min kveld. Første nyttårsdag i år var jeg ute på eventyr med noen venninner, som involverte en sur hotellansatt, engelskmenn med varierende humør og litt shabby utesteder med høy gjennomsnittsalder. Som alltid håper jeg at det nye året blir det beste i livet så langt. Om tre uker og to dager drar jeg fra Norge for å være i Argentina og Panama i fire måneder, så det blir en god start. Godt nyttår!

Oasis
Oasis er et britisk rockeband, som holdt på i tidsrommet 1991 til 2009. De opprinnelige bandmedlemmene var Liam Gallagher, Paul Arthurs, Paul McGuigan og Tony McCarrol. Gallagher fikk etter en periode overtalt broren sin, Noel Gallagher, til å bli med i bandet, og han ble viktig for bandet. Brødrene Gallagher er de to medlemmene som har vært med til slutten, de andre medlemmene har blitt skiftet ut. Oasis var et viktig band for sjangeren brit-pop, og er det klart mest kjente bandet innen sjangeren.

Jeg er ikke så glad i “Wonderwall”. Den er oppskrytt og kjedelig. Men ellers synes jeg Oasis har en del bra. Jeg er ikke alltid like glad i vokalen, noe som er veldig viktig for meg når jeg hører på musikk. Jeg liker helt klart det eldste best, men jeg tror det sier mer om meg enn det sier om Oasis.

Låtene jeg liker best er Roll With It, Champagne Supernova, Shakermaker, Married With Children og The Girl In The Dirty Shirt. Beste album må være (What’s The Story) Morning Glory, til tross for Wonderwall..

OneRepublic
OneRepublic ble dannet i 2002 av Ryan Tedder og Zach Filkins. De ble veldig populære på MySpace, og var det mest populære usignerte bandet på nettstedet. I 2006 signerte de med et plateselskap, og i 2007 kom platedebuten, “Dreaming Out Load”. “Apologize” ble en stor hit, og ble spilt på radio over 10 000 ganger på en uke, en rekord som bare er slått av “Bleeding Love” av Leone Lewis i ettertid.

Jeg må innrømme at jeg nesten ikke har hørt på OneRepublic. Jeg har hørt “Apologize” og likte ikke den så godt. Men så viser det seg at det er Timbaland versjonen jeg ikke liker, og at det originale ikke er så verst i det hele tatt. Og mye av det jeg ikke har hørt før er jo herlig! Jeg liker melodiene, tekstene og ikke minst sounden. Det er musikk som er lett og like, og som er godt å slappe av til og som gjør meg glad. Rett og slett. Jeg liker best det som er humørfylt, og står helst over sånne powerballadprega låter, som jeg aldri er veldig fan av.

Favoritter er Won’t Stop, Someone To Save You, Good Life, Everybody Loves Me og Lullaby. Albumet jeg liker best er Waking Up.

Sjokolade og godteri man lager selv inneholder ikke like mange kunstige stoffer og de er ekstra gode. Pakk dem i et dekorert syltetøyglass for miljøvennlig innpakning. Bildene er linket.

Jeg har brukt litt tid på nettet og funnet blant annet 100 idéer, tips og linker og hjartesmils leserkonkurranse. Dette er selvfølgelig bare en liten del av alt som finnes der ute, og det er jo bare fantasien som setter grenser for ulike varianter av f.eks scrapbooks, hjemmelaget såpe eller badesalt, julegodter osv. Jeg gleder meg til å sette igang, for jeg får som regel mange flere idéer når jeg først setter igang!

Har du noen gode tips eller linker å dele? Lager du gaver?

Denne uken: Caroline The Cure. Vegard UB40. Sigrid Weezer. Elise Avril Lavinge. Gitte Kings Of Convenience.

Weezer er et amerkansk band som har holdt på siden 1992(Weezer og jeg er like gamle). De spiller power pop/indie, og har gitt ut ni studioalbum så langt. I dag består bandet av Rivers Cuomo, Patrick Wilson, Brian Bell og Scott Shriner, men det er bare Cuomo og Wilson som har vært med siden oppstarten i 92.

Noe du kanskje ikke visste:
- Bandet hadde sin første øvelse på valentinsdagen 1992.
- Cuoco begynte på Harvard etter bandets første plant kom ut, hvor han studerte klassisk komposisjon.
- Weezer har et album kalt “Hurly”, som er oppkalt etter Hurly (Hugo Reyes) fra Lost.
- Ikke akkuratt tradisjonel “funfact”, men synes alle må se dette! Weezerpedia! Herlig.
- Ifølge Artistfacts liker gutta å spille litt Dungeons & Dragons en gang i blant.

Weezer er et band som jeg ikke kan la være og bli glad av. Mange av låtene er veldig humørfylte og de funker bra. De har også mange litt roligere eller “sintere” låter, men også disse blir bra. Jeg synes Weezer rett og slett er bra saker! Allikevel er det nok ikke en favoritt hos meg, for jeg synes noe av musikken blir litt grunn, og av og til er spesielt tekstene ganske enkle. Men absolutt hørbart, og jeg har nok funnet noen nye låter jeg kommer til å høre på fremover.

Mine fem favoritter er Devotion, Memories, Heart Songs, Time Flies og We Are All On Drugs – Corrected Mix. Favorittalbumet må nok bli Hurley, og ja, jeg er nok ganske påvirket av at de har oppkalt et album etter beste Hurly.

(Nok en gang, litt seint innlegg. Skjerpings, Sigrid. Nå er jeg 100% ferdig med vidregående, hvis jeg har stått på alle eksamnene mine, noe jeg tror. Hurra! Og mer tid til såpeboblebloggen.)

Denne uken: Caroline Blind Melon og Kansas. Vegard Eminem og DumDum Boys. Sigrid Coldplay og Audioslave. Elise Maria Mena og Michael Bublé. Gitte Train og Justin Bieber.

Coldplay

Coldplay er et britisk band som spiller alternativ rock, dannet i 1998 av Chris Martin, Guy Berryman, Jonny Buckland og Will Champion. Bandet møttes på University College London i 1996, Martin og Buckland var de første medlemmene. Bandet “slo igjennom” i 2000 med hit-singelen “Yellow”. Bandet kom i år med sitt femte studioalbum, og turnerer nå i Europa.

Noe du kanskje ikke viste:
– Chris Martin tenkte på å starte en boyband inspirert av NSYNC som skulle hete Pectoralz.
- Navnet Coldplay fikk de fra et annet band som ikke ville bruke det mer, fordi de synes det var så  deprimerende.
– Tittelen på det nye albumet “Mylo Xyloto” betyr ingenting.
- Bandet er veldig imot narkotikabruk, og hvis en av dem begynner meg tyngre narkotiske stoffer blir de kastet ut av bandet.
- “Yellow” er inpirert av The Yellow Pages(Gule Sider).

Coldplay har vært et av mine favorittband i noen år nå. Jeg fikk bandet anbefalt av en venninne, og hørte på Viva la Vida albumet, men ble egentlig ikke noe særlig imponert. Kanskje et halvt år senere hørte jeg på noen eldre låter, og nå elsker jeg musikken deres, også Viva la Vida. Jeg elsker harmoniene bandet bruker, og sammen med den fantastiske sounden og Chris Martins stemme er det ikke rart at låtene blir bra. Jeg har hatt en skikkelig Coldplay-periode hvor jeg ikke hørte på annet, så dette bandet betyr mye for meg, fordi det er så mange minner knyttet til låtene.

Jeg synes det er utrolig vanskelig å velge favoritter, fordi når jeg hører på en låt tenker jeg at “Åh, den må ihvertfall være med”. Når man har tenkt det gjennom fem album er man jo egentlig like langt.  Når jeg absolutt må velge fem må det vel bli Spies, God Put A Smile Upon Your Face, Violet Hill, 42 og Rainy Day. Favorittalbumet må nok bli A Rush Of Blood To The Head. Det er så fint og sammensatt og bra.

Audioslave

Audioslave var et amerikansk alternativt rockeband. De var aktive fra 2001 til 2007. Bandet ble dannet etter at Rage Against the Machine ble oppløst i 2000, og de gjenværende bandmeldemmene prøvde å spille med Chris Cornell. Resultatet ble Audioslave, som også er navet på deres første plate. I 2007 gikk Cornell fra bandet pga muskalske uenigheter, og som følge av dette ble bandet oppløst.

Noe du kanskje ikke viste:
- I 2005 ble Audioslave det første amerikanske rockebandet som spilte live på Cuba.
- Cornell sluttet i bandet like etter de hadde startet opp, men ble med igjen etter kort tid.
- Bandet skulle først heter Civilian, men navnet var opptatt.
- Rage Against the Machine og Cornells gamle band, Soundgarden, har gjort comebacks etter Audioslave ble oppløst.
- Bandet bruker kun gitar, bass, trommer og vokal, INGEN samples eller synth, og de presiserte dette i bookleten som var med CDene.

Audioslave er et band jeg egentlig ikke har hørt noe særlig på, og jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det nå heller. Det er rett og slett ikke helt min kopp te, selv om det er noen låter jeg liker bedre enn andre. Jeg er ikke så fan av vokalen til Cornell, og blir rett og slett lei ganske fort. Allikevel synes jeg bandet har en del bra låter, og spesielt riffene synes jeg kan være veldig fengene. Liker også at de har en enkel intstrumentering, men likevel har en intressant sound.

De fem låtene jeg liker best er Cochise, Revelations, What You Are, Shape Of Things To Come og The Worm. Albumet jeg liker best er debutalbumet Audioslave.

(Litt seint innlegg, så nå har det jo strengt tatt blitt mandag og det betyr at jeg har bursdag. Det har Walt Disney óg. Musikkprosjektet er kjempegøy. Anbefaler alle å lese de andres innlegg også)