Siffer på bok

I høst gikk det en TV-serie på NRK om matematikk, som jeg falt veldig for. Jeg har egentlig alltid likt matte ganske godt, og Siffer var jo bare det morsomme i matten, ingen pugging eller prøver eller noe. Bare alt det kule som matte faktisk handler om. Så da jeg fant boka, gikk jeg selvfølgelig rett på biblioteket og lånte den, som den nerden jeg er. Boka er skrevet av Jo Røislien som var programleder for programmet, og en medforfatter Magnus Nome. Boka har mange korte tekster som dreier seg om forskjellige fenomener, hendelser, problemer etc. knyttet til matematikk.  Anbefales til alle som vil vite mer om hva matte faktisk kan brukes til i verden!

Topp 10 forfattere

Jeg herm.. ehm.. lar meg inspirere av den finfine bloggen til Haruhi,  og lager ved hjelp av bokelskere.no en liste over de ti forfatterne jeg har lest mest av. Altså, bare for å presisere, de ti jeg har lest mest av. Ikke nødvendigvis de jeg synes er best.

1. Ingvar Ambjørnsen (15 bøker)
2. Lemony Snicket (13 bøker)
3. Erlend Loe (11 bøker)
4. P.C & Kristin Cast (9 bøker)
5. Astrid Lindgren (8 bøker)
6. J.K. Rowling (8 bøker)
7. Roald Dahl (7 bøker)
8. Jaqueline Wilson (7 bøker)
9. C.S Lewis (7 bøker)
10. Tore Renberg (5 bøker)

Også kan jeg vel bare like så greit innrømme at både Helene Uri og Stephenie Meyer kunne stått som nr. 10 der.. Jeg valgte Renberg fordi bøkene hans har jeg lest flere ganger(hvis jeg hadde telt antall ganger jeg har lest bøkene på de andre forfatterne ville nok forresten Rowling og Snicket havnet helt øverst, et godt stykke unna Ambjørnsen).

Lista er har mange barnefavoritter, som Astrid Lindgren, Roald Dahl og C. S Lewis. Også en tidlig ungdomsfavoritt, Jaqueline Wilson. Litt overrasket over at Ambjørnsen tok topplassen, men det har sin logiske forklaring i at jeg har lest bøker av han både for barn, ungdom og voksne. Cast&Cast er nok de jeg helst skulle ha hatt vekk fra listen, siden det er litt sånn guilty pleasure- lesning. Ellers var ikke listen så oppsiktsvekkende som man kanskje skulle tro.

En nytt, lite lesemål for 2012 får nok bli å lese mer av de forfatterne jeg liker her og nå. Jeg vil ha yndlingsforfattere på samme måte som jeg hadde på barneskolen, slik at jeg systematisk leste meg gjennom alle bøkene jeg fant, uten å tenke på andre forfattere.

Mokkabønnehurlumhei

I dag er jeg veldig glad for at jeg ikke er Lars Erik Blokkhus. Ikke bare hadde jeg vært vokalist i et av Norges mest harry band, men jeg hadde hatt tidenes verste hang-over.

Norge er et litt komisk land. Vi tar sånn på vei for ting. Vi blir tomme for smør, vi kaller det smørkrise. En litt klønete kommentar om hudfarge fra en glad Spellemannprisvinner, og vi har en rasismeskandale. Jeg er av typen som bli flau på andres vegne inntil det smertefulle, og belive you me, i går var det nesten uutholdelig. Også kommer Tshawe og slenger rundt seg med begreper som “fittehøl” og Kaizersgitaristen blir til pubidiot og heller øl i hodet på Norges nye riksrasist. Twitter, facebook, bloggosfæren og mediene tar parti med det ene og det andre og blåser opp saken så til de grader. Furore!

Jeg tror ikke utsagnet til Blokkhus var vondt ment, og jeg tror ikke heller Madcon tok det så ille opp. Det var bare en utrolig dårlig og dum spøk som publikum ikke likte, og Tshawe ble filmet etter at media, som mest sannsynlig ville ha en litt spenstig reaksjon, fortalte ham hva som hadde skjedd. Og Kaizersgitaristen er vel bare litt idiot. Det går an det selv om man spiller i et kult band. Det som skremmer meg med denne saken er alle fordommer og skremmende holdninger som kommer frem blant annet på facebook. Jeg har for eksempel lest i et kommentarfelt der man synes synd på Plumbo og snakker om Madcons tidligere bleikfisspøk mot Senkveldgutta, at “det er det jeg sier, det er ikke nordmenn som er rasister, det er de mørke”. Denne typen utsagn viser jo bare ignorase av første klassse.For det første, kan man ikke være nordmann om man ikke er hvit? For for det andre, i en diskusjon som i utgangspunktet dreier seg om rasisme, brukes hudfargen for å skille befolkningen. Mellom dem som er rasister og dem som ikke er det. Det som burde være skille mellom rasister og ikke-rasister, er vel strengt tatt om man ytrer rasistiske meninger eller forskjellsbehandler på bakgrunn av hudfarge eller etnisitet, eller ikke?

Illustrasjonsbilde av Mokkabønner. Forøvrig et utrolig smakfullt produkt innenfor mørk sjokolade-segmentet fra Nidar som etter min mening er undervurdert. Samme hvor mye jeg elsker Bård og Harald er jeg ikke enig i mokkabønneskjetsjen.

Vi har fortsatt utfordringer her i landet når det gjelder likestilling. Ikke bare når det gjelder rasisme, men også religion, etnisk bakgrunn, kjønn osv. Forrige uke kom FAFO-rapporten som viste at det er 25% vanskeligere å bli innkalt til jobbintervju dersom man har et utenlandsk navn. I fjor flyttet en mørkhudet lærer på skolen min tilbake til England fordi noen lagde apelyder når hun gikk forbi gjentatte ganger. Dette er eksempler på reelle problemer som jeg er redd drukner i “Spellemannskandalen”, som strengt tatt ikke var stort mer enn en veldig klønete, teit og flau spøk.

Til slutt vil jeg anbefale alle å høre litt på og glede seg over de artistene som fikk priser i går. Mine gratulasjoner går først og fremst til godeste herr Bernhoft. Ein framifrå spelmann, for å si det med nynorsk. Her er en fin sang med Årets Spellemann, fra en konsert da vi nordmenn i alle farger og fasonger sto sammen og var på vårt fineste.

 

 

Twitterangst

I fjor fikk jeg twitter. Etter kanskje halvannet år med twitter ditt og twitter datt rundt om på internet, så jeg meg nesten nødt til å skaffe meg min egen twitterkonto, om ikke annet for å følge med på hva som faktisk skjer på twitter. Jeg har enda ikke skrevet min første tweet. Eller, jeg har har ikke tweeta, eller twitra eller hva man kaller det. Jeg har kommet frem til at jeg trolig lider av den hjemmesnekra diagnosen twitterangst.

For meg er twitter som en fest der alle liksom er et hakk kulere enn meg. Jeg blir bare hun litt teite jenta som står i en krok og drikker billig hvitvin mens de kule kidsa drikker fancy drikke jeg ikke vet navnet på. De andre kjenner liksom til sjargongen, det er god stemning og godt humør, og jeg står litt utenfor mengden og ler med. Men er likevel sikker på at om jeg åpner munnen blir det stille som i grava og om twitter hadde vært en fest på Sims så ville den føyet seg i rekken av minner med fargen rød. Nå har jeg faktisk stått så lenge i kroken min at hadde det vært en vanlig fest ville den for lengst vært over, men det er det jo ikke, for internet tar aldri kvelden. Det bare varer og varer, mens presset øker tilsvarende. Vi har faktisk kommet til det punktet at jeg står med litt åpen munn nesten på nippet til å si noe, men så kommer alle disse andre og overdøver tankene mine helt også blir jeg bare stående der som en fastlåst Sim.

Konklusjonen er: Twitter trenger en slags fadderordning. Jeg tar hvem som helst bare det ikke er en av de harry folka som står ute og røyker mens de snakker om hvor høyt de elsker den nye kjæresten sin eller om hvor sinte de er for at festen skifta design, som om de var på festen tilsvarende et annet nettsted.. Og at jeg muligens er en overtenker, en smule teit og har spilt for mye Sims den siste tiden.

Noen gode twittertips?

Bøkene i året som gikk

I 2011 leste jeg hele 57 bøker (som var 5 over målet mitt, 52, det antallet jeg leste i 2010). Årets første bok ble Harry Potter and the Goblet of Fire, og den siste ble Fvonk av Erlend Loe, som jeg forøvrig anbefaler til alle leseglade. I året som gikk leste jeg 29 bøker på norsk og 28 på engelsk. 19 av bøkene leste jeg for andre (eller tredje eller fjerde..) gang, av ulike årsaker. Årets morsomste bøker var helt klart A Series of Unfortunate Events av Lemony Snicket, og den som lokket fram flest tårer var nok Dette er mine gamle dager av Tore Renberg(Tett etterfulgt av den siste Harry Potter-boken). Jeg har lest to diktsamlinger, tre sakprosabøker og et drama. Dette er også den boken som jeg er mest overrasket over at står på listen, nemlig Gengangere. Ibsen er mye mer interessant når man ikke har om ham på skolen, pussig nok.

Om jeg skal trekke ut to spesielt positive leseropplevelser dette året (blant de bøkene jeg ikke hadde lest fra før av), så må det bli Jellicoe Road av Melina Marchetta og The Hunger Games-serien av Suzanne Collins. Jellicoe Road tok litt tid å komme igang med, men jeg lå i hostelsengen i Dublin og ville heller lese enn å drikke Guinness med klassen, så bra var den. Boka handler om Taylor som ble forlatt av moren sin da hun var 11 år gammel, og nå som 17åring går på internatskole på Jellicoe Road. I “krigen” mellom internatskolen, kadettene og byungdommene blir Taylor i år utpekt som leder. Boka handler også om en tragisk hendelse som fant sted på Jellicoe Road for lenge siden, og disse to historiene er knyttet sammen på beste måte.

The Hunger Games tok meg med storm. Allerede etter første kapittel var jeg fanget, og første boken ble lest ferdig etter en dag. De andre to fulgte like etter. Den første boken går i korte trekk ut på at 24 ungdommer blir valgt ut til å være med på et “spill”, der det er om å gjøre å drepe de andre deltakerne. Vi følger hovedpersonen Katniss Everdeen fra District 12, et av tolv distrikt som utgjør Nord-Amerika i tillegg til Capitol, som sitter med makta. En bok som i tillegg til å være veldig spennende, også har en del aspekter som kan få en til å tenke over ting. I mars kommer den første filmen, og jeg gleder meg veldig!

For 2012 har jeg ikke tenkt å sette meg altfor mange lesemål, men tre stykker skal jeg da komme opp med. For det første vil jeg klare å lese 70 bøker. Jeg skal studere spansk og latinamerikansk litteatur denne våren, så det blir nok en del lesing i skolen, også skal jeg være en del i Panamá, og kombinasjonen strand og bok er ikke feil. Jeg skal lese flere klassiskere, ihvertfall et par. Jeg skryter ofte på meg å lese mye forskjellig, så da bør man kanskje leve opp til det.  Til slutt har jeg bestemt meg for fem titler fra skal-lese-lista mi som jeg skal få til i løpet av året. Det ble En dåre fri av Beate Grimsrud, Forrådt av Amalie Skram, La den rette komme inn av John Ajvide Lindqvist, Anna Karenina av Lev Tolstoj og The Eye of the World av Robert Jordan. Klarer jeg dette blir det stjerne i boka(bloggen?). Og gyldig grunn til å belønne seg selv med bøker!

Et nytt år

Bloggen har nok en gang ligget brakk. Jeg bruker store deler av tiden min på å sitte i kassa og si “Vil du ha pose?”, eller steke burgere og spørre hva folk vil ha å drikke til menyen sin. Jeg merker at dette høres sutrete ut, men jeg har det helt fint altså. Jeg bare tror det at en sånn hverdag egentlig ikke gir inspirasjon til blogging. Så derfor har jeg bestemt meg for å skrive i denne bloggen bare når jeg har lyst, ikke fordi jeg synes jeg må. Derfor er jeg ikke lenger med på Musikkprosjektet, selv om det var utrolig gøy å være med på når jeg hadde tid og lyst.

Året 2011 ble for min del både påbegnyt og avsluttet i sinne.. Nyttårsaften er nok ikke helt min kveld. Første nyttårsdag i år var jeg ute på eventyr med noen venninner, som involverte en sur hotellansatt, engelskmenn med varierende humør og litt shabby utesteder med høy gjennomsnittsalder. Som alltid håper jeg at det nye året blir det beste i livet så langt. Om tre uker og to dager drar jeg fra Norge for å være i Argentina og Panama i fire måneder, så det blir en god start. Godt nyttår!