I høst gikk det en TV-serie på NRK om matematikk, som jeg falt veldig for. Jeg har egentlig alltid likt matte ganske godt, og Siffer var jo bare det morsomme i matten, ingen pugging eller prøver eller noe. Bare alt det kule som matte faktisk handler om. Så da jeg fant boka, gikk jeg selvfølgelig rett på biblioteket og lånte den, som den nerden jeg er. Boka er skrevet av Jo Røislien som var programleder for programmet, og en medforfatter Magnus Nome. Boka har mange korte tekster som dreier seg om forskjellige fenomener, hendelser, problemer etc. knyttet til matematikk. 
Anbefales til alle som vil vite mer om hva matte faktisk kan brukes til i verden!
Topp 10 forfattere
Jeg herm.. ehm.. lar meg inspirere av den finfine bloggen til Haruhi, og lager ved hjelp av bokelskere.no en liste over de ti forfatterne jeg har lest mest av. Altså, bare for å presisere, de ti jeg har lest mest av. Ikke nødvendigvis de jeg synes er best.
1. Ingvar Ambjørnsen (15 bøker)
2. Lemony Snicket (13 bøker)
3. Erlend Loe (11 bøker)
4. P.C & Kristin Cast (9 bøker)
5. Astrid Lindgren (8 bøker)
6. J.K. Rowling (8 bøker)
7. Roald Dahl (7 bøker)
8. Jaqueline Wilson (7 bøker)
9. C.S Lewis (7 bøker)
10. Tore Renberg (5 bøker)
Også kan jeg vel bare like så greit innrømme at både Helene Uri og Stephenie Meyer kunne stått som nr. 10 der.. Jeg valgte Renberg fordi bøkene hans har jeg lest flere ganger(hvis jeg hadde telt antall ganger jeg har lest bøkene på de andre forfatterne ville nok forresten Rowling og Snicket havnet helt øverst, et godt stykke unna Ambjørnsen).
Lista er har mange barnefavoritter, som Astrid Lindgren, Roald Dahl og C. S Lewis. Også en tidlig ungdomsfavoritt, Jaqueline Wilson. Litt overrasket over at Ambjørnsen tok topplassen, men det har sin logiske forklaring i at jeg har lest bøker av han både for barn, ungdom og voksne. Cast&Cast er nok de jeg helst skulle ha hatt vekk fra listen, siden det er litt sånn guilty pleasure- lesning. Ellers var ikke listen så oppsiktsvekkende som man kanskje skulle tro.
En nytt, lite lesemål for 2012 får nok bli å lese mer av de forfatterne jeg liker her og nå. Jeg vil ha yndlingsforfattere på samme måte som jeg hadde på barneskolen, slik at jeg systematisk leste meg gjennom alle bøkene jeg fant, uten å tenke på andre forfattere.
Mokkabønnehurlumhei
I dag er jeg veldig glad for at jeg ikke er Lars Erik Blokkhus. Ikke bare hadde jeg vært vokalist i et av Norges mest harry band, men jeg hadde hatt tidenes verste hang-over.
Norge er et litt komisk land. Vi tar sånn på vei for ting. Vi blir tomme for smør, vi kaller det smørkrise. En litt klønete kommentar om hudfarge fra en glad Spellemannprisvinner, og vi har en rasismeskandale. Jeg er av typen som bli flau på andres vegne inntil det smertefulle, og belive you me, i går var det nesten uutholdelig. Også kommer Tshawe og slenger rundt seg med begreper som “fittehøl” og Kaizersgitaristen blir til pubidiot og heller øl i hodet på Norges nye riksrasist. Twitter, facebook, bloggosfæren og mediene tar parti med det ene og det andre og blåser opp saken så til de grader. Furore!
Jeg tror ikke utsagnet til Blokkhus var vondt ment, og jeg tror ikke heller Madcon tok det så ille opp. Det var bare en utrolig dårlig og dum spøk som publikum ikke likte, og Tshawe ble filmet etter at media, som mest sannsynlig ville ha en litt spenstig reaksjon, fortalte ham hva som hadde skjedd. Og Kaizersgitaristen er vel bare litt idiot. Det går an det selv om man spiller i et kult band. Det som skremmer meg med denne saken er alle fordommer og skremmende holdninger som kommer frem blant annet på facebook. Jeg har for eksempel lest i et kommentarfelt der man synes synd på Plumbo og snakker om Madcons tidligere bleikfisspøk mot Senkveldgutta, at “det er det jeg sier, det er ikke nordmenn som er rasister, det er de mørke”. Denne typen utsagn viser jo bare ignorase av første klassse.For det første, kan man ikke være nordmann om man ikke er hvit? For for det andre, i en diskusjon som i utgangspunktet dreier seg om rasisme, brukes hudfargen for å skille befolkningen. Mellom dem som er rasister og dem som ikke er det. Det som burde være skille mellom rasister og ikke-rasister, er vel strengt tatt om man ytrer rasistiske meninger eller forskjellsbehandler på bakgrunn av hudfarge eller etnisitet, eller ikke?
Illustrasjonsbilde av Mokkabønner. Forøvrig et utrolig smakfullt produkt innenfor mørk sjokolade-segmentet fra Nidar som etter min mening er undervurdert. Samme hvor mye jeg elsker Bård og Harald er jeg ikke enig i mokkabønneskjetsjen.
Vi har fortsatt utfordringer her i landet når det gjelder likestilling. Ikke bare når det gjelder rasisme, men også religion, etnisk bakgrunn, kjønn osv. Forrige uke kom FAFO-rapporten som viste at det er 25% vanskeligere å bli innkalt til jobbintervju dersom man har et utenlandsk navn. I fjor flyttet en mørkhudet lærer på skolen min tilbake til England fordi noen lagde apelyder når hun gikk forbi gjentatte ganger. Dette er eksempler på reelle problemer som jeg er redd drukner i “Spellemannskandalen”, som strengt tatt ikke var stort mer enn en veldig klønete, teit og flau spøk.
Til slutt vil jeg anbefale alle å høre litt på og glede seg over de artistene som fikk priser i går. Mine gratulasjoner går først og fremst til godeste herr Bernhoft. Ein framifrå spelmann, for å si det med nynorsk. Her er en fin sang med Årets Spellemann, fra en konsert da vi nordmenn i alle farger og fasonger sto sammen og var på vårt fineste.
Twitterangst
I fjor fikk jeg twitter. Etter kanskje halvannet år med twitter ditt og twitter datt rundt om på internet, så jeg meg nesten nødt til å skaffe meg min egen twitterkonto, om ikke annet for å følge med på hva som faktisk skjer på twitter. Jeg har enda ikke skrevet min første tweet. Eller, jeg har har ikke tweeta, eller twitra eller hva man kaller det. Jeg har kommet frem til at jeg trolig lider av den hjemmesnekra diagnosen twitterangst.
For meg er twitter som en fest der alle liksom er et hakk kulere enn meg. Jeg blir bare hun litt teite jenta som står i en krok og drikker billig hvitvin mens de kule kidsa drikker fancy drikke jeg ikke vet navnet på. De andre kjenner liksom til sjargongen, det er god stemning og godt humør, og jeg står litt utenfor mengden og ler med. Men er likevel sikker på at om jeg åpner munnen blir det stille som i grava og om twitter hadde vært en fest på Sims så ville den føyet seg i rekken av minner med fargen rød. Nå har jeg faktisk stått så lenge i kroken min at hadde det vært en vanlig fest ville den for lengst vært over, men det er det jo ikke, for internet tar aldri kvelden. Det bare varer og varer, mens presset øker tilsvarende. Vi har faktisk kommet til det punktet at jeg står med litt åpen munn nesten på nippet til å si noe, men så kommer alle disse andre og overdøver tankene mine helt også blir jeg bare stående der som en fastlåst Sim.
Konklusjonen er: Twitter trenger en slags fadderordning. Jeg tar hvem som helst bare det ikke er en av de harry folka som står ute og røyker mens de snakker om hvor høyt de elsker den nye kjæresten sin eller om hvor sinte de er for at festen skifta design, som om de var på festen tilsvarende et annet nettsted.. Og at jeg muligens er en overtenker, en smule teit og har spilt for mye Sims den siste tiden.
Noen gode twittertips?
Bøkene i året som gikk
I 2011 leste jeg hele 57 bøker (som var 5 over målet mitt, 52, det antallet jeg leste i 2010). Årets første bok ble Harry Potter and the Goblet of Fire, og den siste ble Fvonk av Erlend Loe, som jeg forøvrig anbefaler til alle leseglade. I året som gikk leste jeg 29 bøker på norsk og 28 på engelsk. 19 av bøkene leste jeg for andre (eller tredje eller fjerde..) gang, av ulike årsaker. Årets morsomste bøker var helt klart A Series of Unfortunate Events av Lemony Snicket, og den som lokket fram flest tårer var nok Dette er mine gamle dager av Tore Renberg(Tett etterfulgt av den siste Harry Potter-boken). Jeg har lest to diktsamlinger, tre sakprosabøker og et drama. Dette er også den boken som jeg er mest overrasket over at står på listen, nemlig Gengangere. Ibsen er mye mer interessant når man ikke har om ham på skolen, pussig nok.
Om jeg skal trekke ut to spesielt positive leseropplevelser dette året (blant de bøkene jeg ikke hadde lest fra før av), så må det bli Jellicoe Road av Melina Marchetta og The Hunger Games-serien av Suzanne Collins. Jellicoe Road tok litt tid å komme igang med, men jeg lå i hostelsengen i Dublin og ville heller lese enn å drikke Guinness med klassen, så bra var den. Boka handler om Taylor som ble forlatt av moren sin da hun var 11 år gammel, og nå som 17åring går på internatskole på Jellicoe Road. I “krigen” mellom internatskolen, kadettene og byungdommene blir Taylor i år utpekt som leder. Boka handler også om en tragisk hendelse som fant sted på Jellicoe Road for lenge siden, og disse to historiene er knyttet sammen på beste måte.
The Hunger Games tok meg med storm. Allerede etter første kapittel var jeg fanget, og første boken ble lest ferdig etter en dag. De andre to fulgte like etter. Den første boken går i korte trekk ut på at 24 ungdommer blir valgt ut til å være med på et “spill”, der det er om å gjøre å drepe de andre deltakerne. Vi følger hovedpersonen Katniss Everdeen fra District 12, et av tolv distrikt som utgjør Nord-Amerika i tillegg til Capitol, som sitter med makta. En bok som i tillegg til å være veldig spennende, også har en del aspekter som kan få en til å tenke over ting. I mars kommer den første filmen, og jeg gleder meg veldig!
For 2012 har jeg ikke tenkt å sette meg altfor mange lesemål, men tre stykker skal jeg da komme opp med. For det første vil jeg klare å lese 70 bøker. Jeg skal studere spansk og latinamerikansk litteatur denne våren, så det blir nok en del lesing i skolen, også skal jeg være en del i Panamá, og kombinasjonen strand og bok er ikke feil. Jeg skal lese flere klassiskere, ihvertfall et par. Jeg skryter ofte på meg å lese mye forskjellig, så da bør man kanskje leve opp til det. Til slutt har jeg bestemt meg for fem titler fra skal-lese-lista mi som jeg skal få til i løpet av året. Det ble En dåre fri av Beate Grimsrud, Forrådt av Amalie Skram, La den rette komme inn av John Ajvide Lindqvist, Anna Karenina av Lev Tolstoj og The Eye of the World av Robert Jordan. Klarer jeg dette blir det stjerne i boka(bloggen?). Og gyldig grunn til å belønne seg selv med bøker!
Et nytt år
Bloggen har nok en gang ligget brakk. Jeg bruker store deler av tiden min på å sitte i kassa og si “Vil du ha pose?”, eller steke burgere og spørre hva folk vil ha å drikke til menyen sin. Jeg merker at dette høres sutrete ut, men jeg har det helt fint altså. Jeg bare tror det at en sånn hverdag egentlig ikke gir inspirasjon til blogging. Så derfor har jeg bestemt meg for å skrive i denne bloggen bare når jeg har lyst, ikke fordi jeg synes jeg må. Derfor er jeg ikke lenger med på Musikkprosjektet, selv om det var utrolig gøy å være med på når jeg hadde tid og lyst.
Året 2011 ble for min del både påbegnyt og avsluttet i sinne.. Nyttårsaften er nok ikke helt min kveld. Første nyttårsdag i år var jeg ute på eventyr med noen venninner, som involverte en sur hotellansatt, engelskmenn med varierende humør og litt shabby utesteder med høy gjennomsnittsalder. Som alltid håper jeg at det nye året blir det beste i livet så langt. Om tre uker og to dager drar jeg fra Norge for å være i Argentina og Panama i fire måneder, så det blir en god start. Godt nyttår!
Musikkprosjektet uke 3 & 4 – Oasis & OneRepublic
Har hatt en del å gjøre selv om jeg hadde fri, så bloggen har ikke blitt prioritert, og plutselig ligger jeg en uke etter med musikkprosjektet. Derfor kommer begge to idag, en litt kortere versjon en vanlig. Har heller ikke fått hørt så mye jeg skulle ha gjort på noen av artistene, så det kan jo være jeg ikke har oppdaget de beste låtene. Menmen, sånn får det bare bli. God jul! Sånn forresten.
Oasis
Oasis er et britisk rockeband, som holdt på i tidsrommet 1991 til 2009. De opprinnelige bandmedlemmene var Liam Gallagher, Paul Arthurs, Paul McGuigan og Tony McCarrol. Gallagher fikk etter en periode overtalt broren sin, Noel Gallagher, til å bli med i bandet, og han ble viktig for bandet. Brødrene Gallagher er de to medlemmene som har vært med til slutten, de andre medlemmene har blitt skiftet ut. Oasis var et viktig band for sjangeren brit-pop, og er det klart mest kjente bandet innen sjangeren.
Jeg er ikke så glad i “Wonderwall”. Den er oppskrytt og kjedelig. Men ellers synes jeg Oasis har en del bra. Jeg er ikke alltid like glad i vokalen, noe som er veldig viktig for meg når jeg hører på musikk. Jeg liker helt klart det eldste best, men jeg tror det sier mer om meg enn det sier om Oasis.
Låtene jeg liker best er Roll With It, Champagne Supernova, Shakermaker, Married With Children og The Girl In The Dirty Shirt. Beste album må være (What’s The Story) Morning Glory, til tross for Wonderwall..
OneRepublic
OneRepublic ble dannet i 2002 av Ryan Tedder og Zach Filkins. De ble veldig populære på MySpace, og var det mest populære usignerte bandet på nettstedet. I 2006 signerte de med et plateselskap, og i 2007 kom platedebuten, “Dreaming Out Load”. “Apologize” ble en stor hit, og ble spilt på radio over 10 000 ganger på en uke, en rekord som bare er slått av “Bleeding Love” av Leone Lewis i ettertid.
Jeg må innrømme at jeg nesten ikke har hørt på OneRepublic. Jeg har hørt “Apologize” og likte ikke den så godt. Men så viser det seg at det er Timbaland versjonen jeg ikke liker, og at det originale ikke er så verst i det hele tatt. Og mye av det jeg ikke har hørt før er jo herlig! Jeg liker melodiene, tekstene og ikke minst sounden. Det er musikk som er lett og like, og som er godt å slappe av til og som gjør meg glad. Rett og slett. Jeg liker best det som er humørfylt, og står helst over sånne powerballadprega låter, som jeg aldri er veldig fan av.
Favoritter er Won’t Stop, Someone To Save You, Good Life, Everybody Loves Me og Lullaby. Albumet jeg liker best er Waking Up.
9 dager før jul
I går var det 10 dager til jul, og jeg hadde god tid med alt. I dag er det 9 og jeg føler at den ene dagen utgjør all forskjell i verden. Selv om den kanskje ikke gjør det. Jeg sitter under dyna og hører på musikken jeg skal skrive om i musikkprosjektet uke tre, og leter etter inspirasjon til hjemmelagde julegver. Var på årets første julehandel i går i Trondheims flotte gater. Fikk tak i noen gaver jeg tenkte å kjøpe, men ikke alt jeg var på jakt etter. Nå har jeg fri nesten hver dag frem til jul, og tenker å lage en del ting i dagene fremover. Jeg synes det er veldig koselig å gi personlige og hjemmelagde gaver, fordi det er noe helt unikt fra meg til et familiemedlem eller venn jeg setter pris på. I tillegg er det ofte billigere og mer miljøvennlig enn å kjøpe noe helt nytt i butikken.
Sjokolade og godteri man lager selv inneholder ikke like mange kunstige stoffer og de er ekstra gode. Pakk dem i et dekorert syltetøyglass for miljøvennlig innpakning. Bildene er linket.
Jeg har brukt litt tid på nettet og funnet blant annet 100 idéer, tips og linker og hjartesmils leserkonkurranse. Dette er selvfølgelig bare en liten del av alt som finnes der ute, og det er jo bare fantasien som setter grenser for ulike varianter av f.eks scrapbooks, hjemmelaget såpe eller badesalt, julegodter osv. Jeg gleder meg til å sette igang, for jeg får som regel mange flere idéer når jeg først setter igang!
Har du noen gode tips eller linker å dele? Lager du gaver?
Musikkprosjektet uke to – Weezer
Musikkprosjektet er et prosjekt startet november 2011 der forskjellige bloggere skriver om diverse artister de får utdelt. Hver uke får hver blogger en ny artist som skal anmeldes og sjekkes ut, og de beste låtene fra artisten legges i spillelisten Musikkprosjektet på Spotify.
Denne uken: Caroline The Cure. Vegard UB40. Sigrid Weezer. Elise Avril Lavinge. Gitte Kings Of Convenience.
Weezer er et amerkansk band som har holdt på siden 1992(Weezer og jeg er like gamle). De spiller power pop/indie, og har gitt ut ni studioalbum så langt. I dag består bandet av Rivers Cuomo, Patrick Wilson, Brian Bell og Scott Shriner, men det er bare Cuomo og Wilson som har vært med siden oppstarten i 92.
Noe du kanskje ikke visste:
- Bandet hadde sin første øvelse på valentinsdagen 1992.
- Cuoco begynte på Harvard etter bandets første plant kom ut, hvor han studerte klassisk komposisjon.
- Weezer har et album kalt “Hurly”, som er oppkalt etter Hurly (Hugo Reyes) fra Lost.
- Ikke akkuratt tradisjonel “funfact”, men synes alle må se dette! Weezerpedia! Herlig.
- Ifølge Artistfacts liker gutta å spille litt Dungeons & Dragons en gang i blant.
Weezer er et band som jeg ikke kan la være og bli glad av. Mange av låtene er veldig humørfylte og de funker bra. De har også mange litt roligere eller “sintere” låter, men også disse blir bra. Jeg synes Weezer rett og slett er bra saker! Allikevel er det nok ikke en favoritt hos meg, for jeg synes noe av musikken blir litt grunn, og av og til er spesielt tekstene ganske enkle. Men absolutt hørbart, og jeg har nok funnet noen nye låter jeg kommer til å høre på fremover.
Mine fem favoritter er Devotion, Memories, Heart Songs, Time Flies og We Are All On Drugs – Corrected Mix. Favorittalbumet må nok bli Hurley, og ja, jeg er nok ganske påvirket av at de har oppkalt et album etter beste Hurly.
(Nok en gang, litt seint innlegg. Skjerpings, Sigrid. Nå er jeg 100% ferdig med vidregående, hvis jeg har stått på alle eksamnene mine, noe jeg tror. Hurra! Og mer tid til såpeboblebloggen.)
Musikkprosjektet uke én – Coldplay & Audioslave
Musikkprosjektet er et prosjekt startet november 2011, der forskjellige bloggere skriver om diverse artister de får utdelt. Hver uke får hver blogger en ny artist som skal anmeldes og sjekkes ut, og de beste låtene fra artisten legges i spillelisten Musikkprosjektet på Spotify. Siden dette er uke 1 vil vi skrive om 2 artister hver.
Denne uken: Caroline Blind Melon og Kansas. Vegard Eminem og DumDum Boys. Sigrid Coldplay og Audioslave. Elise Maria Mena og Michael Bublé. Gitte Train og Justin Bieber.
Coldplay
Coldplay er et britisk band som spiller alternativ rock, dannet i 1998 av Chris Martin, Guy Berryman, Jonny Buckland og Will Champion. Bandet møttes på University College London i 1996, Martin og Buckland var de første medlemmene. Bandet “slo igjennom” i 2000 med hit-singelen “Yellow”. Bandet kom i år med sitt femte studioalbum, og turnerer nå i Europa.
Noe du kanskje ikke viste:
– Chris Martin tenkte på å starte en boyband inspirert av NSYNC som skulle hete Pectoralz.
- Navnet Coldplay fikk de fra et annet band som ikke ville bruke det mer, fordi de synes det var så deprimerende.
– Tittelen på det nye albumet “Mylo Xyloto” betyr ingenting.
- Bandet er veldig imot narkotikabruk, og hvis en av dem begynner meg tyngre narkotiske stoffer blir de kastet ut av bandet.
- “Yellow” er inpirert av The Yellow Pages(Gule Sider).
Coldplay har vært et av mine favorittband i noen år nå. Jeg fikk bandet anbefalt av en venninne, og hørte på Viva la Vida albumet, men ble egentlig ikke noe særlig imponert. Kanskje et halvt år senere hørte jeg på noen eldre låter, og nå elsker jeg musikken deres, også Viva la Vida. Jeg elsker harmoniene bandet bruker, og sammen med den fantastiske sounden og Chris Martins stemme er det ikke rart at låtene blir bra. Jeg har hatt en skikkelig Coldplay-periode hvor jeg ikke hørte på annet, så dette bandet betyr mye for meg, fordi det er så mange minner knyttet til låtene.
Jeg synes det er utrolig vanskelig å velge favoritter, fordi når jeg hører på en låt tenker jeg at “Åh, den må ihvertfall være med”. Når man har tenkt det gjennom fem album er man jo egentlig like langt. Når jeg absolutt må velge fem må det vel bli Spies, God Put A Smile Upon Your Face, Violet Hill, 42 og Rainy Day. Favorittalbumet må nok bli A Rush Of Blood To The Head. Det er så fint og sammensatt og bra.
Audioslave
Audioslave var et amerikansk alternativt rockeband. De var aktive fra 2001 til 2007. Bandet ble dannet etter at Rage Against the Machine ble oppløst i 2000, og de gjenværende bandmeldemmene prøvde å spille med Chris Cornell. Resultatet ble Audioslave, som også er navet på deres første plate. I 2007 gikk Cornell fra bandet pga muskalske uenigheter, og som følge av dette ble bandet oppløst.
Noe du kanskje ikke viste:
- I 2005 ble Audioslave det første amerikanske rockebandet som spilte live på Cuba.
- Cornell sluttet i bandet like etter de hadde startet opp, men ble med igjen etter kort tid.
- Bandet skulle først heter Civilian, men navnet var opptatt.
- Rage Against the Machine og Cornells gamle band, Soundgarden, har gjort comebacks etter Audioslave ble oppløst.
- Bandet bruker kun gitar, bass, trommer og vokal, INGEN samples eller synth, og de presiserte dette i bookleten som var med CDene.
Audioslave er et band jeg egentlig ikke har hørt noe særlig på, og jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det nå heller. Det er rett og slett ikke helt min kopp te, selv om det er noen låter jeg liker bedre enn andre. Jeg er ikke så fan av vokalen til Cornell, og blir rett og slett lei ganske fort. Allikevel synes jeg bandet har en del bra låter, og spesielt riffene synes jeg kan være veldig fengene. Liker også at de har en enkel intstrumentering, men likevel har en intressant sound.
De fem låtene jeg liker best er Cochise, Revelations, What You Are, Shape Of Things To Come og The Worm. Albumet jeg liker best er debutalbumet Audioslave.
(Litt seint innlegg, så nå har det jo strengt tatt blitt mandag og det betyr at jeg har bursdag. Det har Walt Disney óg. Musikkprosjektet er kjempegøy. Anbefaler alle å lese de andres innlegg også)
Thank you for the music
Bloggen holder på å dø om dagen, stakkar. Det skyldes dels at jeg er inni en eksamensperiode fra helvete, hvor jeg delvis har prøvd å presse et års pensum inn på et par dager, og fordi jeg rett og slett ikke har så mye og blogge om for tiden.
Men nå! Nå har jeg meldt meg på et utrolig morsomt prosjekt som Caroline har tatt initiativ til. Det går ut på at en liten gjeng bloggere som har meldt interesse hver uke skal anmelde et par artister eller band, skrive litt om den, favorittalbum, favorittlåter osv. Jeg gleder meg veldig, og sitter i skrivende stund å hører på et av ukas band. Dette kommer til å bli utrolig gøy og intressant, og jeg gleder meg til å være en del av det!
Mitt forhold til musikk er kanskje litt annerledes enn de andre som skal være , jeg har nemlig spilt flere instrumenter og sunget fra jeg begynte på barneskolen. Musikk har vært en veldig stor del av livet mitt så langt, og ikke minst en del av meg og min identitet. Spesielt før jeg begynte på videregående var jeg gjerne “musikkjenta”. Fele er hovedinstrumentet mitt, men har også spilt en del piano, gitar og cello. Jeg er veldig glad i å synge, men er nok ikke så flink lengre. Kanskje god korsanger. På videregående gikk jeg musikklinja, og lærte mye rart om bidominanter, melismer, sonatesatsform, polyrytmikk og andre morsomme greier. Jeg er sikker på alt dette har hatt en innvirkning på musikksmaken min, og måten jeg vurderer musikk på, men vet ikke helt hvordan.
Jeg liker godt klassisk musikk, for eksempel Grieg eller Debussy. Også elsker jeg norsk folkemusikk. Favorittbandene mine er The Cure og Led Zeppelin, som er to veldig forskjellige band. Jeg kan ikke fordra Ole Ivars, eller DDE for den saks skyld. Nyere musikk jeg liker godt er Bon Iver og Adele og Lykke Li. Kaizers er heller ikke feil, og Katzenjammer er god gladmusikk. I det siste har jeg hørt på en del Glee-musikk. Og faktisk litt Skrillex(egentlig en hemmelighet). På tredjeplass i iTunes mest spilte-lista mi ligger en låt av Massive Attack.
Gleder meg til å skrive om musikk på bloggen, og vil takke Caroline for et flott tiltak. Ser frem til både å lese og skrive om musikk sammen med de andre bloggerne.
I disse vampyrtider..
Nok en gang er det er vampyrdilla verden rundt, og denne gangen benker jenter i alle aldre (og en del gutter, på eget eller andres initiativ..) seg foran kinolerretet for å se vampybryllup, vampyrsex og vampyrbaby. Jeg så den nye Twilightfilmen for to dager siden, og skal ikke si mer om den enn at den overgikk mine forventninger ihvertfall. Så var ikke mine forventninger all verdens heller da, men likevel.. Jeg tenkte heller jeg skulle skrive et innlegg om de vampyrene jeg har stiftet bekjentskap med, så langt i mitt litterære liv.
Dracula fra 1931. Denne skal jeg se!
I Dracula av Bram Stoker, som jeg leste i høst, blir man kjent med det vi kanskje tenker på som en “ekte vampyr”. Han sover i en kiste, gjør seg om til en flaggermus, drikker blodet til unge, pene damer og lever uendelig. Dracula bor sammen med flere damer han har drukket av og som etter sin død blir vampyrer. Disse vampyrene er ikke i det hele tatt fremstilt som mennesker, men som monstre i menneksekropper. De er superskumle, og treffer man på en bør man helst drepe den. Det kan man gjøre ved å kutte av den hode og dolke den i hjerte. Gjerne fyll munnen med hvitløk. Dette en den type vampyr jeg alltid har sett for meg. Skummel og farlig som et helvete.
I bokserien House of Night av P.C Cast & Kristin Cast møter vi en he(ee)lt annen type vampyrer. Vampyrer og menneksere lever side om side uten større problemer, i vår egen verden som vi kjenner den. Ungdom som blir “merket” blir fledglings (ynglinger på norsk) og sent til et House of Night som er en egen skole for dem. Hvis de overlever forvandlingen blir de til slutt vampyrer. Disse vampyrene spiser vanlig mat, men liker å drikke litt blod av og til. De er stort sett som mennekser, bortsett fra en blå måne tattovert på pannen, noen har spesielle evner og lever veldig mye lengre enn oss mennesker. Det introduseres etterhvert røde fledglings og vampyrer også, med røde måner, større blodtørst og som tåler sola dårlig. Vampyrene har sin egen religion, og tilber Nyx. Intressant del av historien. Jeg liker godt disse vampyrene, og siden de er så menneskelige er det lett å kjenne seg igjen i de ulike karakterene. Min favoritt er for tiden Stevie Rae, bestevenninnen til hovedpersonen Zoey Redbird. Ikke så typiske vampyrer altså, men en fin versjon og underholdene bøker.
Meyers svar på vampyrer, her representert ved the Cullens.
Sist men ikke minst, Twilight av Stephenie Meyer. Jeg liker egentlig veldig godt vampyrene i Twilight. De er på en måte som de tradisjonelle vampyrene, udødelige og bloddrikkene. At de ikke kan være ute i dagslys er bare en myte, men de glitrer i sollys. De er utrolig raske og sterke, og noen har spesielle evner, som å lese tanker eller se fremtiden. Cullen-familien er “veggisvampyrer” og drikker bare dyreblod, selv om dette ikke er på langt nær så godt som the real deal. Man blir kjent med vampyrer som ikke har tatt dette valget også, og de er langt mindre mennekselige og en god del skumlere. I The short second life of Bree Tanner er det disse man ser mest til. Twilight-vampyrene får mye kritikk for å være “feil” vampyrer, men det synes jeg egentlig ikke er en grunn til å ikke like serien. Det er bra med litt mangfold synes nå jeg, og skal jeg utsette noe på Twiligt-sagaen er det mye annet å ta tak i. Vampyrene skal få være i fred.
I bokhylla står Dead until dark av Charlaine Harris og venter, og det er bare en av mange andre vampyrbøker/serier jeg har lyst til å lese. Vampyrer er gøy!
Noen som har noe bra vampyrtips til meg?
Solitaire
Når man er helt alene kan man synge høyt etter klokka elleve, danse på kjøkkenet, sove til man vokner av seg selv isteden for av bikkja og lese Catching Fire uforstyrret en time eller fem. Man kan høre på akkuratt den musikken man vil så høyt man vil, bestemme over TVen og spise chilinøttene sine i fred.
Super duper excited! 23.mars, det er så leeenge å vente.
Jeg har en hel helg for meg selv. Bare meg. Har ikke vært så alene siden jeg flyttet hjem igjen. Det er så herlig. Jeg elsker alenetid. Ingen jobbing hele helgen, men noen timer eksamensforberedelser må nok til. Har planer om å se Breaking Dawn part 1 på søndag, men ellers enn det har jeg ingen planer. Å det er rett og slett Digg. Med stor D.
God helg!
De Fire og Han Som Gjør Galt Verre
De Fire og Han Som Gjør Galt Verre er en serie på tre bøker skrevet av Hans Frederik Follestad. Jeg har bare lest Begynnelsen, og jeg tror det holder med det. Boken har fått mye skryt, men for meg ble boka til slutt en sånn jeg bare slet meg igjennom for å “bli ferdig med det”.
Bøkene handler om ilderen Hutte, pandaen Bambo, elgen Salt og vaskebjørnen Pepper som bor i byen Pelsheim i Norge. Livet deres blir brått snudd på hodet i det de blir hentet med til Nepal og Himmeltempelet, hvor de skal kjempe på lysets tide mot mørket. Vi blir også kjent med Line og Kit Soltvedt, en gal dame som vil drepe Hutte på grunn av materielle skader, og hennes alkoholiserte mann, og inspektør Molling, som reiser til Nepal for å oppklare hva som skjedde den dagen De Fire forsvant og Pelsheim sentrum ble utsatt for kraftige ødeleggelser. Og selvfølgelig skilpadden Jesper Schtadig, Han Som Gjør Galt Verre.
Det er mye i denne verdenen jeg liker, jeg liker dromene og reisesirkler og mørkebokser og mørket mot lyset. Boken er også morsom til tider. Så hvorfor elsker jeg den ikke? Det høres jo ut som en god bok, gjør det ikke?
Mitt problem med denne boken var rett og slett at jeg overhode ikke ble engasjert. Historien var spennende til tider, men den første halvdelen leste jeg i vente på at spenningen skulle ta seg opp, og den siste leste jeg for å kunne begynne på en annen bok med god samvittighet. Karakterene hadde veldig lite dybde, og bortsett fra å være veldig dum eller veldig hissig, så har ikke karakterene egenart. Det er et par uker siden jeg fullførte denne, og jeg måtte google karakterene for å være sikker på hvem som var hvem. En bok jeg hadde trodd jeg ville like. “Nivået ligger over Harry Potter og Ringenes Herre” sier Torbjørn Grimstad på omslaget. Dessverre fenget den meg mindre enn geografiboken min og Se og Hør tilsammen.
Hurra for Varmelager fem
Se hva jeg har fått i posten i dag!!!
“Tores forundringspakke fra 2001, den merkverdige og morsomme collageboken Varmelager Fem.” (torerenberg.no hvor boka fremdeles er til salgs) Denne dumpet ned i postkassa mi i dag. Den er signert av forfatteren og i tillegg fikk jeg med masse flotte ting jeg ikke visste jeg skulle få, som signert “Dette er mitt bokmerke”-bokmerke(hihi). Og Kompani Orheim fyrstikker! Fyrstikker!! Og 70% kakao Ine-skjokolade. Og buttons. Åh. Bare åh. Tore Renberg er fantastisk da.
Jeg vet egentlig ikke så mye om Varmelager fem, men det er en bok med masse bilder utklipp og fine ord. Jeg har bladd litt i den og gleder gleder gleder meg til å sette meg ned og lese hele boken og bare kose meg i noen timer. Gleder meg.
Tore Renberg og Kompani Orheim-postkort og Varmelager fem gjorde dagen min såå bra. Nå er jeg så glad at jeg må høre på The Beatles.
